Fredens problem i vår tids verden.

Fra talen holdt ved mottagelsen av Nobel fredspris i Oslo den 4. november 1954.

Er dette humanisme, ville vi gjerne være humanister. Er dette kristendom ville vi gjerne være kristne.
Johan B. Flygen.

Statsmennene som skapte nåtidens verden under forhandlingene etter de to siste krigene, hadde ingen lykkelig hånd. De la ikke an på å skape tilstander som innebar muligheter for en noenlunde lykkelig fremtid; for dem gjaldt det først og fremst å trekke konsekvensene av seieren og fastslå resultatene på grunnlag av dem. Men selv om de hadde visst bedre, hadde de ikke fått lov å gjøre det de mente var det riktigste. De var satt til å gjøre det de seirende nasjoner ønsket av dem, og kunne ikke handle selvstendig.

Når to folk rent historisk sett begge har rett til å bo i et land, setter man seg ut over de historiske forutsetningene hvis man bare anerkjenner den ene partens rettigheter. Den rett som et folk i slike tilfelle kan gjøre krav på å ha er i alle fall bare relativ. Det verste overgrep man kan begå ikke bare overfor historisk begrunnede rettigheter, men overfor menneskelige rettigheter i det hele tatt, er å ta et land fra det folkeslaget som bor der og tvinge det til å slå seg ned et annet sted. Når de seirende maktene ved slutten av den annen verdenskrig besluttet å utsette flere hundre tusen mennesker for denne skjebne, og det til og med på den mest brutale måte, kan man se hvor lite de forsto av sin oppgave, som jo skulle bestå i å skape en brukbar og noenlunde rettferdig nyordning.

Det som særlig kjennetegner den situasjon vi befinner oss i etter den annen verdenskrig er at krigen ikke ble etterfulgt av noen fredsslutning. Den endte ikke med fred, men med en overenskomst som fikk karakteren av en rekke våpenstillstander.

Men siden vi ikke makter å skape selv en noenlunde tilfredsstillende nyordning, må vi slå oss til tåls med disse våpenstillstandene som er blitt sluttet mellom en rekke av de deltagende parter, til tross for at ingen kan si hva det vil komme ut av dem.

Slik er altså den tilstanden vi befinner oss i. Men hvordan stiller det seg med fredens problemer? De er forsåvidt av en ganske særegen art som en krig i dag ville være noe helt annet enn den forrige. En krig i våre dager blir jo ført med atskillig større midler til å drepe og ødelegge enn de man kjente før, derfor er krigen i våre dager et større onde enn den noen gang har vært. Siden vi nå alle vet hvilket onde den er, må vi gjøre alle de forsøk vi kan på å forhindre den. Dette må vi særlig gjøre av rent etiske grunner. I de to siste krigene har vi gjort oss skyldige i den aller største umenneskelighet, og i en følgende krig ville vi fortsette å gjøre det i enda større grad. Dette må ikke skje.

Vi må ta tilstrekkelig mot til oss til å kunne se tingene som de er. Det som er skjedd, er at mennesket er blitt til overmenneske. Dette består i at det nå vet og kan så meget at det ikke bare har herredømme over de krefter som er til stede i dets egen kropp, men også hersker over dem som finnes i naturen.

Men overmennesket lider av en åndelig ufullkommenhet som viser seg skjebnesvanger: Det kan ikke prestere en overmenneskelig fornuft som svarer til den overmenneskelige makt det har ervervet seg.

Det vi imidlertid egentlig burde vært oppmerksomme på for lenge siden, er at vi er blitt til umennesker fordi vi er blitt overmennesker. Vi har funnet oss i at en mengde mennesker er blitt tilintetgjort i krig; i den siste verdenskrigen gikk tallet opp i 20 millioner. Vi har sittet og sett rolig på at atombombene har utslettet hele byer med deres innbyggere, og at brannbombene har forvandlet levende mennesker til luende fakler. Disse hendelsene ble meddelt oss gjennom avisene og kringkastingen, og vi bedømte dem etter hvorvidt de betydde en seier for den folkegruppen vi tilhører, eller om det var motstanderen som seiret. Når vi i det hele tatt innrømmet overfor oss selv at det var umenneskelig å gjøre slikt, tenkte vi samtidig at i og med det at det var krig, var vi også dømt til å la dette skje.

Vi fant oss altså uten videre i skjebnen, og dermed gjorde vi oss også skyldige i umenneskelighet. Det vi nå må innse er at vi alle er skyldige i umenneskelige handlinger. Dette fryktelige som vi har opplevd i fellesskap må vekke oss og få oss til å sette all vår vilje og alt vårt håp inn på at det må komme en tid da det ikke lenger forekommer kriger. Men denne vilje og dette håp kan bare bli til virkelighet hvis det kan skapes en ny ånd, slik at vi når fram til en høyere fornuft som forbyr oss å bruke den forferdelige makt vi rår over.

I dag er vi i den stilling at vi kan tale av erfaring om Folkeforbundet i Genf og organisasjonen av FN. Institusjoner av denne art kan gjøre en betydelig innsats. Noe av det beste Folkeforbundet i Genf gjorde var å skape et pass med internasjonal gyldighet for de personer som var blitt statsløse på grunn av krigen; dette ble besluttet i 1922. Hvordan ville det være gått med disse ulykkelige dersom Folkeforbundet med Fridtjof Nansen som den egentlige initiativtager ikke hadde gjort en innsats for dem og tatt seg av dem ved å skape dette erstatningspasset! Hvordan ville det være gått med flyktningene og de landsforviste etter den annen verdenskrig om det ikke hadde vært et FN som kunne ta seg av dem!

Men ingen av disse to institusjoner formådde å skape noen fred. De gjorde forgjeves forsøk på det fordi de måtte gjøre sitt arbeide i en verden som ikke var innstilt på å gjøre fredstanken til virkelighet. Som rent juridiske institusjoner kunne de ikke skape en slik innstilling. Det er det bare den riktige etikk som kan. Kant tok feil da han ville gå inn for å skape fred uten at denne ånd var til stede. Dessuten har vi ikke lenger så lang tid til vår disposisjon som han regnet med; våre dagers kriger er tilintetgjørelseskriger, ikke kriger av den art som han forutsatte. Det må snart gjøres noe vesentlig for fredens sak, og det er det bare den riktige ånd som kan utrette.

Kan ånden virkelig utrette det som vi i vår nød må overlate til den å gjøre? Vi skal ikke undervurdere åndens makt; det er jo den som er virksom i hele menneskehetens historie. Det er den som har ført til den humanitære innstilling som har løftet menneskenes tilværelse opp på et høyere plan. Hvis vi har denne humanitære innstilling, er vi tro mot oss selv og kan yte skapende arbeide. Hvis vi derimot er besatt av inhumanitetens ånd, er vi utro mot oss selv og kan ikke unngå å fare vill.

I løpet av det 17. og 18. århundre er det blitt åpenbart hvilken makt ånden kan utøve. Den gangen førte den Europas folk ut av middelalderen, og satte noe nytt i stedet for det gamle. Det vi har hatt og enda har av sann og virkelig kultur, skyldes nettopp at det er ånden som har gjort seg gjeldende.

Men denne ånd er blitt avløst av en annen som ikke var klar over hvilken vei menneskeheten måtte gå for å komme fremover; den kjente ingen høyere idealer. Hvis vi ikke skal gå til grunne, må den gamle ånden igjen overta ledelsen; den må på ny gjøre et mirakel slik som den gjorde den gangen den førte Europas folk ut av middelalderen. Men dette nye mirakel må bli større enn det første.

Denne ånden er ikke død. Den lever i det skjulte. Den er blitt herre over den vrangforestilling at den må grunne seg på en verdenserkjennelse som kan begrunnes vitenskapelig og svare til dens etiske vesen. Det er gått opp for den at den ikke trenger annen begrunnelse enn den som ligger i menneskets egentlige vesen. Det at den slik har kjempet seg fram til uavhengighet av verdenserkjennelsen er en vinning for den. Dessuten er den blitt klar over at medfølelsen, som etikken har sine røtter i, først får sin rette bredde og dybde når den ikke bare blir vist mennesker, men alle levende vesener. Ved siden av den hittil aksepterte etikk, som mangler dybde, bredde og overbevisningskraft i virkelig betydning, er det kommet en ny som går ut på ærefrykt for livet, og denne finner nå anerkjennelse.

Vi våger på ny å henvende oss til det hele menneske, altså til dets tanker og følelser, og be det inntrengende å bli klar over seg selv og være tro mot seg selv. De erfaringene vi gjør, bestyrker oss i dette.

Om freden noen gang skal bli til virkelighet eller ikke, er avhengig av i hvilken retning den enkeltes og dermed nasjonens innstilling utvikler seg. Kant er den første som i sitt skrift «Mot den evige fred» ser fram mot en tid da folkene styrer seg selv og altså selv kan bestemme hvordan de vil bevare freden. Han ser på dette som et fremskritt. Etter hans mening vil folkene selv være mer interesserte i å bevare freden enn fyrstene, siden det nettopp er folket som må gjennomgå alle lidelsene i en krig.

Nå er tiden kommet da de styrende må betrakte seg selv som representanter for folkeviljen, men Kants oppfatning at et folk i og for seg er fredsvennlig har vist seg ikke å holde stikk. Folkeviljen vil si det samme som mange menneskers vilje, og det er fare for at denne vil være ubestandig og underkastet lidenskapene, slik at den går i en annen retning enn fornuften tilsier og mangler den nødvendige ansvarsbevissthet. Dette har vi eksempler på. I begge kriger har en nasjonalisme av verste sort gjort seg gjeldende, og den kan også virke som den største hindring for en forståelse mellom folkene. Denne nasjonalismen kan bare fortrenges ved at den humanitære innstilling igjen får innpass blant menneskene, slik at den samhørigheten de føler med sitt folk blir naturlig og besjelet av virkelige idealer.

Men hvordan skal en slik forvandling finne sted? Hvis ånden blir mektig i oss og fører oss fra den rent ytre kultur til den indre kultur som finnes i denne humanitære innstilling, vil den virke gjennom oss på dem. Alle mennesker., også de primitive og halvsiviliserte, har i egenskap av medfølende vesener evnen til å nå fram til en humanitær innstilling. Den ligger der latent, og venter bare på at den riktige ytre påvirkning skal gi den liv.

Hos en rekke folk som er nådd fram til en viss kultur, har den idé utviklet seg at det en gang skal komme et rike grunnlagt på fred. Dette har vært sett på som en utopi. Men i dag er sakenes stilling den at ideen om fred på en eller annen måte må bli til virkelighet hvis ikke menneskeheten skal gå under.

Jeg er oppmerksom på at jeg ikke er kommet med noe vesentlig nytt bidrag til det som hittil har vært sagt om fredens problem. Jeg er overbevist om at vi bare kan løse problemet hvis vi forkaster krigen av etiske grunner fordi den fører til at vi gjør oss skyldige i umenneskelighet.

Det eneste jeg tør anføre til min fordel er at jeg gjennom tenkning er kommet fram til en forvissning om at ånden i vår tid er i stand til å skape en etisk innstilling. Det er på grunnlaga av denne forvissning at jeg forkynner denne sannhet, i håp om at den ikke bare må fortone seg som en sannhet som klinger vakkert og derfor bli satt ut av betraktning fordi den ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Det er gått slik med så mangen sannhet at den først har gjort virkning etter lang tid, hvis den da i det hele tatt har gjort det, og grunnen har vært at man har ansett det for umulig at den noen gang kunne bli til en kjensgjerning. Det som må til, er at ånden skaper en fredelig innstilling hos folkene. Da, og bare da, kan de institusjoner som er skapt for å bevare freden yte det som vi håpet på og venter av dem.

Men ennå lever vi i en fredløshetens tid. Fremdeles føler et folk seg truet av et annet. Fremdeles ligger det slik an at vi ikke kan nekte noen å forberede seg til å forsvare seg med de fryktelige midlene vi har til vår rådighet. I denne tiden håper vi på det første tegn som tyder på at den ånd vi setter vår lit til, er begynt å virke. Det eneste som virkelig kan tydes som et slikt tegn, er at folkene etter beste evne begynner å gjøre godt igjen det de har gjort mot hverandre i den siste krigen. Mange tusen fanger og deporterte venter på å få lov til å vende tilbake til sitt hjemland; mange mennesker som er blitt urettferdig dømt i et fremmed land venter på å bli frikjent, for ikke å tale om alle de uretter som er blitt begått mot enkeltindividene, og som må gjøres gode igjen.

På vegne av alle dem som bestreber seg på å skape fred, tør jeg komme med en bønn til folkene om at de tar det første skritt på denne nye veien. Intet folk vil på den måten miste noe av sin anseelse eller makt, selv om det anser denne makten som nødvendig for å kunne sikre sin eksistens.

Hvis vi begynner med å utslette sporene etter den forferdelige krigen vi har gjennomlevet, kan det oppstå en slags tillit mellom folkene. For alle foretagender er tilliten den store driftskapitalen som er nødvendig for at det skal bli gjort noe nyttig arbeide. Den skaper overalt betingelser for at det skal skje noe virkelig godt. I den atmosfære av tillit som derved oppstår kan man gå løs på en fornuftig løsning av problemene som er oppstått som følge av de to krigene.

Jeg mener at jeg her gir uttrykk for det millioner av mennesker tenker og håper mens de lever rundt omkring oss i angst for at freden skal bli forstyrret. Måtte mine ord nå fram til dem på den annen side av graven som lever i samme angst som vi, og måtte de bli oppfattet i riktig betydning. Måtte de som har folkenes skjebne i sine hender gjøre alt hva de kan for å unngå at den situasjon vi befinner oss i blir enda vanskeligere og farligere; måtte de tenke på apostelen Paulus' herlige ord om at så vidt det står til oss, skal vi ha fred med alle folk! Dette gjelder ikke bare den enkelte, men også folkene. Måtte de i sine bestrebelser for å bevare freden gå til yttergrensen for det mulige, slik at ånden får tid til å styrkes og virke!

-------